Etter å ha lest gode omtaler i Dagsavisen og Dagbladet av filmen Atonement, som jeg ennå ikke har fått sett, bestemte jeg meg for å lese boken først. Boken ble kjøpt, og takket være mye regnvær de siste dagene, fikk romanen all mitt fokus i helgen. Så deilig å bare la tiden flyte, og evne å være tilstede i en annen tid, en annen verden, i et annet menneske. Lillesøster Briony som gjennom sin virkelighetsfjerne, drømmende  og kreative verden, gjør et trekk som skal vise seg å smerte for for resten av livet. For både henne selv og  mennesker rundt henne, blir livene ødelagt denne varme, varme julikvelden, fordi hun gjør dette ugjenkallelige trekket.

She trappet herself, she marched into the labyrinth of her own construction and was too young, to awestruck, too keen to please, to insist on making her own way back. She was not endowed with, or old enough to possess, such independence of spirit. an imposing congregation had massed itself around her first certainties, and now it was waiting and she could not disappoint it at the altar.

Kjernen ligger i hvorvidt det går an å be om forlatelse for noe som aldri kan tilgis eller unnskyldes. Når søstrene møtes etter fem år, er situasjonen fremdeles den samme.  She stood where Cecilia had stood, with her back to the sink and, unable to meet her sister’s eye, said, “What I did was terrible. I don’t expect you to forgive me.” “Don’t worry about that,” she said soothingly, and in the second or two during which she drew deeply on her cigarett, Briony flinched as her hopes lifted unreallly. “Don’t worry,” her sister resumed, “I won’t ever forgive you.

Ian McEwan evner å skrive, med mange lag og manges fortellinger. Her er driv nok til å holde interessen levende gjennom hele boken. Jeg lar meg drive med, jeg lar meg engasjere i de ulike rollene som presenteres. Ingrediensene fenger.

Nå har jeg i alle fall historien inne, og venter i spenning på å se om filmen innfrir for mitt vedkommende. Til så lenge kan jeg dvele ved dette innslaget: