I dag har jeg vært på jakt. På jakt etter våren. Jeg fant faktisk det jeg jaktet på. Der inne blant kvist og kvast, mot sør, stakk det opp flere eksemplar av arten. Endelig er hvitveisen kommet. Hvitveisen er for meg en av de uforanderlige små bitene i livet. De er like ønsket hver vår, like giftige  og lukter så vidunderlig likt av jord og vår. Jeg må alltid plukke en diger bukett før jeg drukner nesen ned i hvite kronblad og støvbærere, og snuser inn. Takk og lov at jeg aldri vokser meg ut av gleden ved å huke meg ned i et skogholt, og plukke. Plukke meg litt vår!