I dag spiste jeg lunsjen min ute – under et kjempehøyt kirsebærtre. Vakkert. I stedet for et personalrom med nedtrukne persienner, valgte jeg vårsol, hvite fjelltopper og blomstrende kirsebærtrær. Noen minutter nytelse, rett og slett. Vårene på Vestlandet er eksplosive, kontrastfylte og vakre. Selv om jeg er meg bevisst på at våren, det er nå, så går den så fort fort. Det var med en blanding av undring og vemod at jeg observerte kronbladene allerede falt som snø rundt meg. Jeg prøver å stoppe opp, se, lukte, og sanse, men jeg føler stadig oftere at våren blunker til meg – og så er den forbi. Våren er noe av det mest livgivende for meg, kanskje fordi jeg er tyr. Samtidig  er våren det mest intense jobbmessig, så for ofte blir det til at våren, er som tittelen på Scherfigs roman: Det forsømte forår.