Kvelden før 17. mai er vel aktiviteten i mange hjem fokusert på å stryke bunadsskjorter og pusse sølvknapper.  Kampen om å finne alle komponenetene som skal til for å få et perfekt uttrykk ved morgendagens prosesjon. Stakker som har krympet siden sist, knikkerser som slett ikke vil være bosted for en annen, mer utflytende kropp enn i fjor, og hosebånd som rett og slett synes forsvunnet.  Rimelig kaotisk vil jeg tro det er her og der. Jeg tar livet med ro, og bruker tid på å lese den siste av Stig Larssons triologi om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. På radioen er det akkurat nå Duffy som skaper sekstitallsstemning med  Mercy 

Jeg har nettopp lukket igjen boken etter å ha lest de 704 sidene, som jeg også denne gang valgte å lese på svensk, fordi det er et vakkert språk. Denne triologien har vært noe av det mest spennende jeg har lest. Hvilket driv! Her er det nok av sider å ta av, men Stieg Larsson holder meg fast fra side til side. Jeg vil ha mer! Kriminallitteratur er deilig avslappende når jeg trenger å koble av fra jobbkravene. De fungerer som en god avveksling og friminutt. De engasjerer og og bidrar til et annet fokus. Men jeg er såvisst ikke alene om å ha vært i Larsson-modus i det siste. Svensk kriminallitteratur rangerer høyt på lesertallene i Norge.

Den nya, och sista, romanen är på över 700 sidor. Det är inte många som klarar att göra varenda en av dem till underhållande läsning. Larsson lyckas. Det är en stor bedrift och en av förklaringarna till böckernas osannolika framgångar. Magnus Persson, Svenska Dagbladet

På Norli sakser jeg følgende: Den uutholdelig spennende avslutningen på trilogien om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Boken er nominert til Glassnøkkelen 2008.

Eller fra Dagsavisen: En overlegen kraftprestasjon innen spenningssjangeren.