Jeg har tre, bitte små oliventrær, som gjør meg glad. Små gleder er viktige, må vite… Det aller minste gleder meg daglig på kontoret mitt, selv om det ikke har de ultimate vekstforhold inne på et kontor med tørr luft.  De to andre har gledet meg som inneplanter om vinteren og verandaplanter sommerstid, gjennom to og tre år. De er så vakre, og er for meg, et lite gresk innslag i hverdagen. Trærne som gjenom historien har vært  symbol på både visdom og fred, og kan vise til en historikk på flere tusen år.  I antikkens olympiader ble vinnerne hedret med en olivengren, fordi man mente at det ville gi vinneren en god framtid.

Jeg liker oliventrær i alle størrelser og fasonger.  Olivenlunder er vakre, enkelte trær, store eller små, er vakre, og de sølvgrønne bladene er vakre. I tillegg gir all verdens oliventrær oss både oliven (mums) og olivenoljen… Er det noe rart jeg bøyer meg i støvet av takknemlighet til oliventrær?

Det finnes et utall sider som gir informasjon om oliventreet -  treet som kan oppnå en alder de færreste vekster kan drømme om. Flere hundre år er visst ingen alder for enkelte trær. På sidene til wikipedia er det et utall sider om oliven å klikke seg gjennom. På wikimedia commons finnes mye flott bildemateriell. Dette treet fra Ittaka sies å være 1500 år gammelt. Det gjør meg faktisk litt ærbødig.

Hadde jeg bodd på litt andre breddegrader, kunne jeg jo drømme om å kjøpe meg et digert, riktig gammelt oliventre. Det går faktisk an, i følge sidene til The Greek Olive Trees House.  Men jeg har tre, bittesmå oliventrær, som gjør meg glad.