Frappemania’s verden

Kvelden før 17. mai er vel aktiviteten i mange hjem fokusert på å stryke bunadsskjorter og pusse sølvknapper.  Kampen om å finne alle komponenetene som skal til for å få et perfekt uttrykk ved morgendagens prosesjon. Stakker som har krympet siden sist, knikkerser som slett ikke vil være bosted for en annen, mer utflytende kropp enn i fjor, og hosebånd som rett og slett synes forsvunnet.  Rimelig kaotisk vil jeg tro det er her og der. Jeg tar livet med ro, og bruker tid på å lese den siste av Stig Larssons triologi om Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. På radioen er det akkurat nå Duffy som skaper sekstitallsstemning med  Mercy 

Jeg har nettopp lukket igjen boken etter å ha lest de 704 sidene, som jeg også denne gang valgte å lese på svensk, fordi det er et vakkert språk. Denne triologien har vært noe av det mest spennende jeg har lest. Hvilket driv! Her er det nok av sider å ta av, men Stieg Larsson holder meg fast fra side til side. Jeg vil ha mer! Kriminallitteratur er deilig avslappende når jeg trenger å koble av fra jobbkravene. De fungerer som en god avveksling og friminutt. De engasjerer og og bidrar til et annet fokus. Men jeg er såvisst ikke alene om å ha vært i Larsson-modus i det siste. Svensk kriminallitteratur rangerer høyt på lesertallene i Norge.

Den nya, och sista, romanen är på över 700 sidor. Det är inte många som klarar att göra varenda en av dem till underhållande läsning. Larsson lyckas. Det är en stor bedrift och en av förklaringarna till böckernas osannolika framgångar. Magnus Persson, Svenska Dagbladet

På Norli sakser jeg følgende: Den uutholdelig spennende avslutningen på trilogien om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander. Boken er nominert til Glassnøkkelen 2008.

Eller fra Dagsavisen: En overlegen kraftprestasjon innen spenningssjangeren.

På disse maidagene bidrar løvetannen til å fargelegge med sine knallgule kronblad. For meg er den et viktig fargebidrag, men for pleneiere er den helst en pest og en plage. Den har verdifulle sider, hvis en er interessert i planters legende virkning. På NRK Viten står det å lese følgende: Mens de fleste betrakter løvetann som et ugras, ser urteleger på denne verdifulle planten med ærbødighet. Den var å betrakte som folkemedisin blant indianere, blant annet fjerner den avfallsstoffer  og stimulerer fordøyelsen, i følge oppslaget på NRK. Det er mange som lar seg facinere av denne solgule vårblomsten. På Google ligger et uttall bilder av arten. Jeg gikk forbi noen i dag, midt i en kontrastfylt vestlandsnatur.

I dag spiste jeg lunsjen min ute - under et kjempehøyt kirsebærtre. Vakkert. I stedet for et personalrom med nedtrukne persienner, valgte jeg vårsol, hvite fjelltopper og blomstrende kirsebærtrær. Noen minutter nytelse, rett og slett. Vårene på Vestlandet er eksplosive, kontrastfylte og vakre. Selv om jeg er meg bevisst på at våren, det er nå, så går den så fort fort. Det var med en blanding av undring og vemod at jeg observerte kronbladene allerede falt som snø rundt meg. Jeg prøver å stoppe opp, se, lukte, og sanse, men jeg føler stadig oftere at våren blunker til meg - og så er den forbi. Våren er noe av det mest livgivende for meg, kanskje fordi jeg er tyr. Samtidig  er våren det mest intense jobbmessig, så for ofte blir det til at våren, er som tittelen på Scherfigs roman: Det forsømte forår.